Vi møter Andrea Bræin Hovig i rollen som eiendomsmegleren Ingrid. Hun og venninnen Maria, som er komponist, møtes i forbindelse med at en felles venninne skal gifte seg. Man har blitt enige om å lage en sang i anledning bryllupet, men idéen er lettere å unnfange enn å realisere. Det ene forslaget avløser derfor det andre og ingen er voksne nok til stoppe prosjektet. Maria har blant annet blitt spurt om å lage sangen og sagt ja til det, men det skyldes kun at hun føler at å si ja er enklere enn å si nei. Ingrid på sin side har problemer med å fokusere på oppgaven, siden en av venninnene på det forrige bryllupssangmøtet hadde antydet at Ingrid mer eller mindre tok livet av sin egen mor, ved å ta henne med på en aketur som endte med en ulykke. Vi følger Andrea og Maria gjennom flere møter frem mot bryllupet, og mer eller mindre fruktbare samtaler om tonearter, syntaks, samvittighet og forlatelse.
Filmen er beskrevet som «en musikal om musikk og moral», og selv om ikke det danses her, flettes samtalene sammen med stykker av Aleksandr Skrjabin, Lalo Schifrin, Claude Vivier og Ravel. Som i Haugeruds andre filmer, er også Lyset fra sjokoladefabrikken dialogdrevet, og mye av humoren oppstår i spriket mellom det som føles eller tenkes, og det som sies eller ikke sies. Haugerud er suveren i måten han på en ytterst mild, men drepende måte viser hvor fastlåst vi er i våre individuelle perspektiv, fordommer og fasader, noe som gjør det vanskelig både å komme andre i møte, men også erkjenne og ta ansvar for egne handlinger. Nok en gang kan vi fryde oss over strålende skuespillerprestasjoner fra Andrea Bræin Hovig, Henriette Stenstrup, Birgitte Larsen og Andrine Sæther, som jo også har vært å se i Haugeruds tidligere filmer. Sånn sett kan man se Lyset fra sjokoladefabrikken som et midtpunkt i Haugeruds filmografi, med tematiske forbindelseslinjer til alle de andre spillefilmene hans.
