Terykony

Da Nastjas hjem ble truffet av raketter på nyttårsaften, mistet hun faren. I filmen møter vi henne
noen år senere i Toretsk, en tidligere gruveby der skole og lek fortsetter med frontlinjen like ved.
Nastja samler skrapmetall, hører på musikk på mobilen og drømmer om et nytt hjem og en hund.
Rundt henne leker barn mellom forlatte gruver, ødelagte bygninger og de enorme slagghaugene som
har gitt filmen navn.
Taras Tomenko følger barna tett, uten forklarende kommentarer eller oppstilte intervjuer. Her er
krigen ikke en fjern nyhet, men rammen rundt skolen, vennskapene og det å bli voksen.
Da filmen ble laget, lå Toretsk nær frontlinjen. I dag finnes ikke byen lenger slik vi ser den her. Etter
halvannet år med kamper ble Toretsk lagt i ruiner og kom under russisk kontroll, og innbyggerne er
evakuert. Før krigen bodde det rundt 30 000 mennesker der, med gruver, skoler, biblioteker og
kulturhus. Det gjør Terykony til noe annet enn en reportasje fra en krigssone: filmen er blitt et av de
siste bildene av et sted som er borte.
Terykony hadde verdenspremiere i Generation Kplus under Berlinalen i februar 2022, få dager før
den fullskala invasjonen av Ukraina. Samme år ble filmen kåret til beste ukrainske dokumentarfilm
ved Odesa internasjonale filmfestival og tildelt festivalens Golden Duke. Under goEast-festivalen fikk
den både hovedjuryens og FIPRESCI-juryens pris for beste dokumentarfilm, samt CEEOL-prisen.
Filmen er siden vist på en lang rekke internasjonale dokumentarfestivaler, blant dem CPH:DOX,
Visions du Réel, DOK.fest München, Ji.hlava, Krakow Film Festival, Thessaloniki Documentary
Festival, Docudays UA og One World.