Pink Floyd: The Wall

Pink Floyd The Wall (1982) er regissøren Alan Parkers film-versjon av Pink Floyds klassiske dobbel-album fra 1979. Den handler om Pink, som mister faren sin under 2. verdenskrig. Han vokser opp som enebarn sammen med en både overbeskyttende og avvisende mor et sted i England, går på tradisjonell, patriarkalsk kostskole, og blir etter hvert pop-stjerne. Han gifter seg, men verken han eller ekteskapet fungerer. Kona innleder forhold til lederen i en fredsgruppe, samtidig som Pink blir mer og mer mentalt innestengt, isolerer seg i leiligheten sin, for til slutt å gå inn i full psykose. Det er i dette "indre rommet" at filmens handling utspiller seg, og det er slik vi får del i hans historie: Filmen er med få unntak et mylder av tilbakeblikk, minner, erindringsbrokker, fantasier og drømmer. Fortalt i et dramatisk, noen ganger brutalt, korthugd filmspråk er "The Wall" en film som blander tidsplan, genre, realisme og fantasi, indre og ytre. Men grensene viskes egentlig aldri helt ut, og filmen sirkler inn en ødelagt barndom og en generasjon og kultur som har mistet eller blitt fratatt siste rest av holdepunkter. Med modernismens repertoar av fortellegrep handler det - i overført betydning - om "det faderløse samfunnet", om "den moderne tilstanden". Det er en film om tomhetsfølelse og hva som fyller tomrommet; om fremmedfølelse, identitetstap, maktmisbruk, heltedyrkelse og medievirkelighet, om det tilsynelatende vellykkede menneske som bærer det destruktive og skremmende i seg og som blir både offer og ødelegger, kort sagt en film om selve skyggesiden av "det moderne". Alan Parkers "The Wall" kom i 1982, omtrent samtidig med de første spede forsøkene i musikkvideo-sjangeren. Men selv etter tjue år med flimrende, eksperimenterende og teknisk fullkomne musikk-videoer, har filmen holdt seg forbausende godt. I dag lar en ny generasjon tilskuere seg sikkert ikke overmanne på samme måte som den gang, og godt er kanskje dét. Så kan filmen med hele sitt alvor tydeligere framstå som det den er: Et i ordets egentlige forstand modernistisk verk, der form og innhold i uvanlig grad gjenspeiler hverandre. Bare av den grunn fortjener den en re-lansering