Ikke kall meg sønn

En terrengsykkel videregående, jenter, rockeband, av og til en joint.. Pierre er en tenåring som alle andre. Etter en DNA-test får han vite at den han kaller mor ikke er hans biologiske mor, og nå må han flytte inn hos sin egentlige familie. I et nytt hjem og med et nytt navn begynner han å tvile på sin egen identitet. ---- IKKE KALL MEG SØNN åpner dramatisk: Etter å ha introdusert hovedpersonen Pierre - en 17 år gammel emorocker som bor sammen med alenemoren Arcay, og sliter med å finne en seksuell identitet som passer hans spesifikke behov - snur filmen opp ned på alt vi er blitt fortalt. Det viser seg nemlig at Arcay stjal sønnen fra hans biologiske foreldre da han var baby, og at politiet har lett etter ham i 17 år. Arcay kastes i fengsel, og Pierre blir sendt for å bo med sine biologiske foreldre, et velstående par med utpreget borgerlig smak, som er fast bestemt på å ta igjen det tapte. Problemet er bare at de insisterer på å kalle Pierre for Felipe, og gjør sitt beste for å late som om de 17 årene han tilbrakte med Arcay aldri har funnet sted. Med sin nye film vender regissør Anna Muylaert tilbake til tematikken fra den kritikerroste MIN ANDRE MOR, når hun utforsker skjæringspunktet mellom tilhørighet, biologi og klasse. IKKE KALL MEG SØNN er et velspilt og skarpt observert drama om identitet konstruert rundt en hovedperson som stiller spørsmål ved alt og alle. (Hentet fra BIFF-omtale) ---- Pierre er 17 år og bor sammen med sin mor og lillesøster. Pierre og søsteren har blitt skjemt bort av moren siden farens død. Pierre lever et utagerende ungdomsliv fylt med fest, damer, rus og musikk. Samtidig er han på søken etter seg selv og utforsker sin egen identitet gjennom å kle seg opp som dame, uten at han har tatt et definitivt valg om å komme ut som transperson. Livet blir ikke enklere for Pierre når politiet en dag banker på døren og det viser seg at han ble stjålet som nyfødt. Etter DNA-test blir Pierres verden snudd på hodet, og personen han i hele sitt liv har trodd var sin mor blir arrestert. Pierre tvinges inn i en ny tilværelse sammen med sin biologiske familie, der alt er nytt. Han blir til og med tildelt et nytt navn, Felipe. Deres ønsker og forventninger til den etterlengtede sønnen som endelig har kommet tilbake til dem står ikke helt i stil med hvordan han selv ønsker å leve sitt liv. Don't Call Me Son er en gripende og energisk fortelling som ser på betydningen av begrepet hjem og biologisk opphav. Spørsmål om ens egen identitet og tilhørighet står sterkt i filmen, som utforsker familiære forhold gjennom øynene på en rebelsk tenåring. Regissør Muylaert klarer på mesterlig vis å ta et dramatisk og traumatisk narrativ og fremstille det hele på en naturlig måte. Valget av ukjente skuespillere, hvorav en opptrer i flere roller er et smart grep av Muylaert som er med på å øke forvirringen og absurditeten i det som Pierre går igjennom. Anna Muylaert (1964) er født i Sao Paulo, Brasil. Hun har regissert flere prisvinnende kortfilmer før hun debuterte med langfilmen Durval Discos i 2002. Hennes fjerde langfilm, "Min andre mor" (The Second Mother) (2015), som var å se på norske kinoer i fjor, ble først vist på Sundance film festival og i Panorama-seksjonen på forårets Berlinale, der den ble tildelt publikumsprisen. "Ikke kall meg sønn!" hadde verdenspremiere på årets Berlinale. (Delvis hentet fra omtale i Film fra Sør-festivalens program) ---- Sakset fra anm. i The Hollywood Reporter: "You can't choose your family, though your family can sometimes choose you. That's the troubling lesson learned by the characters in Don't Call Me Son (Mae Son Ha Uma), a poignant and energetic Brazilian drama that turns a potentially bleak subject into a warmhearted study of genetics, gender and the true meaning of home. Written and directed by Anna Muylaert, who won last year's Berlinale Panorama Audience Award for her class-conscious tale The Second Mother, this fast-paced, endearingly performed story of a cross-dressing teenage boy who finds out he was stolen at birth, and is then forced to move in with his wealthy biological parents, could find itself adopted by art house distributors interested in bittersweet entertainment that doesn't shy away from the darker side of growing up."