Walkabout
Se den i Oslo
Nicolas Roegs fabel om et tapt paradis og en korrupt sivilisasjon.
Som et resultat av fryktelige hendelser havner en tenåringsjente og lillebroren hennes i den australske villmarken. Åta seg til sivilisasjonen blir nærmest en uoverkommelig prøvelse, men heldigvis støter de på en aboriginsk gutt som bestemmer seg for å hjelpe dem.Walkabouter et av Nicolas Roegs tidlige storverk, som sammen med Performance og The Man Who Fell to Earth ga ham kritikerros og fans over hele verden.
Den dramatiske historien iWalkabouter i stor grad ikledd et mytisk preg. Regissør Nicolas Roegs mål er å si noe om det moderne samfunnet og de verdiene det representerer. Særlig er Roeg opptatt av det modernemenneskes mangel på kontakt med sin egen natur. Sentralt i denne sammenhengen er seksualiteten. Men Roeg presser ikke sine ideer på tilskueren, de finnes først og fremst som undertekster til bildene og til selve fortellingen.
Et annet fremtredende trekk ved Walkabouter den ikke-kronologiske bruken av tid. Handlingen utspilles på flere tidsplan. Vi møter blant annet den unge jenta som voksen kvinne mens hun lager middag for sin glatte forretningsektemann, og i et plutselig flashback ser hun seg selv svømme fri og naken sammen med de andre barna i en kilde i ørkenen.
I rollen som den unge aboriginske gutten finner vi karismatiske David Gulpilil, som Nicolas Roeg møtte i Nordterritoriet under forarbeidet tilWalkabout. Etter sigende hadde Roeg spurt folk hvem som var den beste danseren i området og absolutt alle mente at Gulpilil var den han lette etter. Rollen i filmen ble startskuddet på en lang karriere, og Gulpilil er nok den viktigste australske skuespilleren med urfolksbakgrunn. På 70-tallet spilte han i Storm Boy, Mad Dog Morgan (sammen med Dennis Hopper) og Peter Weirs The Last Wave, på 80-tallet dukker han opp i Crocodile Dundee, og han hadde også en rolle i Wim Wenders Til verdens ende. På 2000-tallet spilte han i suksessen The Rabbit-Proof Fence, men vel så viktig for ham ble Rolf de HeersThe Tracker (2002),Ten Canoes (2006) og Charlie's Country (2013), som alle er skildringer av Gulpilils' land og kultur. De to var nære venner og i fjor, samme år som Gulpilil døde, kom de Heers dokumentar My Name is Gulpilil.