Hei:  
 


La grande bellezza

Den store skjønnheten

  • Premiere: 20. desember
  • Drama
  • 11 år
  • 2 t. 22 min.

OSCAR-VINNER FOR BESTE UTENLANDSKE FILM 2014!! Amanda-vinner ditto!

Henter stemmer...

Publikum mener

Antall stemmer:
Originaltittel: La Grande Bellezza
Regi: Paolo Sorrentino
Aldersgrense: 11 år
Språk: Italiensk
Nasjonalitet: Frankrike / Italia
Produksjonsår: 2013
Egnethet: Ungdom / Voksen
Begrunnelse: Filmen inneholder flere scener med utrygg stemning samt nærbilder av en person som kan virke urovekkende på 7-åringer. Den får derfor 11-årsgrense.

Vinner av Amanda for Beste Utenlandske Film 2014!

"Det måtte bli "Den Store Skjønnheten". Dette er etter mitt syn det største mesterverket i Oscar-konkurransen i år, og jeg skulle ønske den var nominert i kategorien beste film. Det ville faktisk vært mulig, selv om den er italiensk, sier Ingunn Økland." Sakset fra Aftenposten!!
----
Årets store italienske filmopplevelse! "La dolce vita" for det 21. århundre!
----
"Den store skjønnheten(La Grande Bellezza)" kåret til vinner av Golden Globe 2014 for Beste Ikke-Engelskspråklige Film!!
--
Også kåret til vinner av Beste Ikke-engelske Film av BAFTA(British Academy Film Awards) 2014!!
--
Se Roma på en måte som du aldri har sett før; se "Den store skjønnheten(La Grande Bellezza)"!
--
10 poeng av 10 fra Radio Nova, som bl.a. sier: "Det er ingenting overlatt til tilfeldighetene i "Den store skjønnheten". Detaljrikdommen i håndverket til regissør Paolo Sorrentino er fantastisk imponerende. Sorrentino er en av disse sjeldne regissørene som gjør en film til en lang sekvens av malerier, og sammen med et sylskarpt manus er det ikke en eneste scene som føles overflødig. Det eneste som er overflødig i Den store skjønnheten er mennesket selv; de stusselige, ja rent patetisk ambisiøse vesenene som gapskratter og smigrer på fest for en mulig plass i italienske medier og offentlighet."
---
Terningkast 6 fra bladet CINEMA; "Paolo Sorrentino har laget et underverk av en film." Terningkast 6 også fra Drammens Tidende/Tønsberg Blad og terningkast 5 fra Fædrelandsvennen!

--

Terningkast 5 fra P3's Filmpolitiet, som sier: "Den store skjønnheten kunne bare ha vært laget i Roma. Regissør Paulo Sorrentino har laget et poetisk fyrverkeri av en film, som er vidunderlig fotografert, imponerende spilt og stilsikkert regissert. Noen av livets store spørsmål står i fokus, i en spill levende film som kjærtegner sansene med italiensk lynne og romersk kultur. Dette er et stort høydepunkt for kontinentale filmelskere!...Regissør Sorrentino forteller denne historien med et utsøkt blikk for figurer, skjebner, stemninger, bybilder og arkitektur. Og så har jeg ikke nevnt den opplagte inspirasjonskilden Federico Fellini en eneste gang i denne anmeldelsen, og det er jo en skandale!"

--
Dagsavisen skriver følgende: "Sjelden har vel et forfall vært vakrere enn i den italienske filmprissankeren "Den store skjønnheten"."

--

DN's anmelder har fimen på sin liste over årests beste filmer og skriver:
"En generøs munnfull filmkunst, sterkt og ublu inspirert av Fellini og Antonioni, men det er ikke 1960-tallets borgerskap som tilintetgjøres av sin egen tomhet i "Den store skjønnheten", det er en halvråtten skravleklasse som praler ubeskjedent med sine egne privilegier. En visuell, romersk fest med ironisk snert i all sin ynkelighet. "

--

P2s Mørkets Opplevelser gir også et begeistret terningkast 5.

--

"..a shimmering coup de cinema to make your heart burst, your mind swim and your soul roar." The Telegraph
--
EN GANG VAR JEP en lovende forfatter med en prisbelønt debutroman. Det ble med den ene.
Siden har livet hans vært sosietets- og kunstjournalistikk. I sitt 65. år omgås han ennå jetsettere, livstrette aristokrater, wannabe-kunstnere og dekadente geistlige, i en lett rus av gin & tonic, men han vekkes tidvis til live i møtene med den asketiske Søster Maria, strippersken Ramona og en venn som avslører at hans kone aldri sluttet å elske Jep.
Døden og livsleden er stadig tilbakevendende i La grande bellezza - Den store skjønnheten, og Sorrentino refererer bevisst til Fellini og Antonionis modernistiske mesterverk. Filmen lever til de grader opp til sin tittel: Fotograf Bigazzis Roma er blendende vakker; en vemodig skjønnhet i sterk kontrast til menneskelig dårskap.

Vinner av European Film Award 2013 for:
- Beste Film
- Beste Regissør
- Beste Mannlige Skuespiller
- Beste Klipp

Oscar-vinner!!

---
BT's Britt Sørensen gir filmen terningkast 6 og filmen en anmeldelse som er omtrent like fabelaktig som filmen er, under tittelen, "Det søte liv
Denne skjønnheten må man bare hengi seg til, helt uten forventninger om å bli fortalt en tradisjonell historie."

"Roma. Smeltedigel for geistlighet og dekadense. Den evige stad alle veier fører til for pilegrimer og turister. Et levende museum for klassisk kunst og storslått arkitektur.

Hovedscene for det livets teater ,som utspiller seg i Paolo Sorrentinos blendende vakre film.

På denne skueplassen er Jep Gambardella (Toni Servillo) både teaterdirektør, aktør og publikummer. En en-boksforfatter som gjorde kulturjournalist av seg, kongen av Romas sosietetsliv, bosatt i en fasjonabel leilighet med terrasse-utsikt til Colosseum.

Aldrende nå, elegant antrukket og med Herman Friele-schwung i håret, geleider han oss gjennom byen lik en flanerende, desillusjonert David Atten­borough.

Roma, Roma! Sett gjennom fotograf Luca Bigazzis linse. Sollysets magi. Slitne strippere. Nonner i regn. Ikoniske ruiner.

Middagsbord og dansegulv. Pretensiøst bablende kunstnere. Selvhøytidelighet og egoisme. En hedonistisk eksorsist, muligens blivende pave, med flere matoppskrifter enn åndelige refleksjoner på lager. Ensomhet, kokain og øyeblikk av magisk realisme.

Bigazzis kamera er i nesten konstant bevegelse. Mykt glidende zoomer det inn overdådig så vel som fallert skjønnhet.

Overflate, grunnhet og tomt snakk. Iscenesettelser på mange plan.

Jep Gambardella iakttar det hele, dels med lett hevede øyenbryn, dels med blikket sløret av gin & tonic, stadig mer konsentrert om mulighetene og kjærligheten som gikk tapt, stadig mer bevisst endringene som nærmest sniker seg innpå ham på samme måte som Bigazzis kamera sniker seg rundt i rommet.

Med forgjengelighet og død som understrøm, smelter Sorrentino alt dette sammen i en overdådig, berusende, barokk miks av livstretthet og samfunnskritikk, mørke og satirisk vidd. Filmen får meg til å skjelve, le og glippe med øynene, alt mens ørene står på stilker.

For estetikk, bilder og dialog er én ting. Musikken en annen. Slik horer og strippere møter kunstnere og intellektuelle i filmen, lydlegger Sorrentino sitt mesterverk med en nesten surrealistisk vakker sammensmeltning av høyt og lavt. Profan disko møter Górecki. Annie Lennox møter Arvo Pärt.

To av Sorrentinos fore­gående filmer har vært å se i Bergen.

"Den guddommelige" ("Il Divio"), en politisk satire om Italias tidligere statsminister Giulio Andreotti, ble vist på BIFF i 2008. Den ble også nominert til European Film Award i kategorien beste film.

Engelskspråklige "This Must Be the Place" gikk på kino i 2012, og skiltet med Sean Penn i hovedrollen som aldrende rockestjerne på nazijakt. Tross enkelte storartede øyeblikk var den kunstnerisk svakere, men også her sto musikken sentralt - valgt ut og delvis fremført av David Byrne fra The Talking Heads.

Denne gangen stuper Sarrantino ambisiøst og elegant inn i italiensk filmhistorie. Tenk Fellini især. "Den store skjønnheten" kan gjerne ses som en speiling, eller videreføring av hans "La Dolce Vita", overført til dagens Roma, hovedstad i et land i dyp politisk og finansiell krise, der fallert rikdom har skapt adelige som i sin fattigdom lar seg leie dersom du trenger en greve å smykke deg med ved middagsbordet.

Horeriet antar mange fasonger. Livsleden har mange utganger.

Miserabelt er mennesket. Skjønnheten eksisterer bare i små øyeblikk.

"Den store skjønnheten" er et slikt øyeblikk, og det er 142 minutter langt."

Hva kan vi si, annet en se denne filmen.....!

---

Terningkast 6 fra Aftenposten også: "Den store skjønnheten" er et moderne mesterverk!
"Det er litt av en premièrehelg på Oslo Kino, med hele tre prisbelønte, europeiske dramaer på programmet. Både Den store skjønnheten og Fortiden er dessuten nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film.

Suggererende
Det føles som om filmkunsten har fått et nytt tilskudd med Den store skjønnheten, ganske enkelt fordi den italienske regissøren Paolo Sorrentino bruker filmmediets unike egenskaper på en forfriskende måte. Dette er en svær, malerisk og vakker film som først virker krevende i sin dveling ved detaljer, men vokser til en suggererende og spesiell opplevelse.

På klassisk italiensk vis blandes korsang med billig tekno og magiske øyeblikksbilder med et komisk portrett av en kvasi-intellektuell overklasse. Sorrentino fråtser i et Roma der begravelsen blir catwalk og hvert gatehjørne en forloren kulisse.
Slik sett er det hele den italienske filmhistorien som får en omdreining i Den store skjønnheten. Særlig blir den sammenlignet La dolce vita, Fellinis store klassiker fra 1960. Der spiller Marcello Mastroianni en journalist og levemann som gjerne vil være en seriøs forfatter.

Aldri for gammel for nattklubb
Det er et lignende opplegg her, men med en eldre karakter i hovedrollen. Stjernejournalisten Jep Gambardella (Toni Servello) introduseres på sin 65-årsdag, som han feirer heftig på nattklubb sammen med venner i fasjonable kostymer. Denne burleske og lekre sekvensen er utrolig langvarig, for liksom å gni det inn at rike italienere aldri blir for gamle for en hedonistisk runddans.

Enkelte scener kommer farlig nær en Baz Luhrmann-aktig pompøsitet, men her har den lekre overflaten alltid noen skraper og sår.

Tilbake på sin egen takterrasse, med utsikt til Colosseum, er Jep betenkt. Han har begynt å føle en viss tomhet ved ungkarstilværelsen og sine feirede featureartikler. Gravis utvikler filmen seg til en studie i savn og tristesse, uten at Sorrentino gir slipp på den overdådige estetikken. Slik føyer han seg inn i en lang, europeisk dekadanse-tradisjon, der dyrkingen av den vakre overflaten ofte fremstilles som et aktivt valg. Samtidig vil en tilhørende mistro til engasjement, politikk og den borgerlige ordenen bærer i seg en kime til forfall. Den store skjønnheten er full av referanser til litteratur og film som dveler ved dette spenningsforholdet.

Forteller i bilder
Toni Servillo er strålende i rollen som Jep, og særlig synes jeg han evner å formidle et poetisk blikk på omgivelsene. Kamera liksom følger hans perspektiv og skaper hele veien små sidespor i historien. Det kan være en nonne som plukker appelsiner på en spesiell måte, eller bittersøte drømmebilder av en ungdomskjæreste. Plutselig dukker en magisk sjiraff opp i nattemørket.

Det er et storslått filmspråk som kommer til uttrykk i Den store skjønnheten, og i ekte dekadanse-ånd bygger det på restene etter et kunstnersinn hos en kynisk levemann."

---

Danske Politiken har dette å si om filmen:

"Jeg blev grebet af en heftig hjertebanken, og jeg gik omkring og var hele tiden bange for at falde om". Sådan skrev den franske forfatter Stendhal i 1817, da han var i Firenze og beskrev, hvordan han blev voldsomt påvirket af sit møde med byens kunstskatte. Stendhal-syndromet handler om at blive ophøjet og svimmel af sit møde med den store æstetiske skønhed. Så hvad kan være en mere passende anledning til at gøre Stendhals ord til mine end en film med titlen 'Den store skønhed', der oven i købet lever op til sin titel? Paolo Sorrentinos 'La Grande Belezza' giver mig hjertebanken og så stort et smil på sjælen, at jeg uden tøven udnævner den til min palmefavorit." Kim Skotte, Politiken

-----

Dette skriver Time Out(UK), til toppkarakter:

Life is a performance and Rome is the stage in 'The Great Beauty' from Paolo Sorrentino, the Italian director of 'The Consequences of Love' and 'Il Divo'. In Sorrentino's last film, the English-language 'This Must Be the Place', Sean Penn usurped Toni Servillo as the actor at the heart of Sorrentino's strongly visual, energetic and heavily musical studies of strange, flawed men. But now Servillo is back, playing a dapper, cultured and dilettantish Roman writer Jep Gambardella, always dressed in a fine suit and finer shoes. As the film opens, he celebrates his sixty-fifth birthday with a hedonistic party in his flash apartment which overlooks the Coliseum on one side and a convent on the other. In his world, the high life meets the low life, writers and thinkers mingle with strippers and models.

Sorrentino is a filmmaker who, whenever he can, kicks words into touch in favour of an ever-moving camera, endless locations, room after room after room and characters, events and situations that are way larger than life. His cinema is big. His eye is all-seeing. He prefers snapshots and isolated episodes to straightforward tales. In his stories, the far-too-beautiful rub up against the overly grotesque. Quick wit and clever conversation are never far away.

Sorrentino is so often compared to Federico Fellini that it feels right that he has made the city of 'La Dolce Vita' the focus for this heady, beautiful, entrancing film. After Jep, Rome, or at least a very particular vision of it, is the other main character. It's presented as a glorious, overwhelming place whose great architecture and even greater art only makes the idle chatter of men and women, even intellectuals like Jep, sound like the distracting shrill of nothingness.

Jep has reached a point in his life when he's beginning to mourn lost love and missed opportunities. A visit from the widower of a teenage love distracts him from his social whirl of soirées, garden parties and dinners. It prompts flashbacks to a romance in his youth. Jep starts to wonder what he's achieved and where it's all heading. He wrote a novel as a young man. Could he do it again? Is he shallow, and maybe a failure? 'You've changed,' says his newspaper editor (a dwarf, naturally; this is a Sorrentino film), for whom he mainly interviews artists. 'You're always thinking,' she adds.

A way of life is reaching its natural end. One of Jep's oldest friends is leaving town. Mortality is rearing its head. Maybe that's why we see nuns at every turn and why one of the film's later episodes features a powerful cardinal (who only talks about cooking) and a wizened, 104-year-old Mother Theresa-like 'saint' (silent, mostly, and looking like a wax model) who goes to sleep on the floor of Jep's bedroom - more usually the resting place of an entirely different kind of woman.

For much of 'The Great Beauty', it feels like the film may only ever be a thrilling dip into a strange, rarefied world - a world where botox is on sale at high-class clubs and a mysterious man with a briefcase full of keys gives the privileged access to Rome's galleries in the dead of the night. But when the party slows down and the music begins to fade, 'The Great Beauty' creeps up on us, just as life is creeping up on Jep. It's an exploration of all things surface, yes, but it has soul too, and just as the supremely controlled and refined Jep surprises himself by crying at a funeral, so the final power of 'The Great Beauty' surprises us too.


Og The Telegraph(UK), også til toppkarakter:

The Great Beauty is the most ambitious film to have screened so far at Cannes, a shimmering coup de cinema to make your heart burst, writes Robbie Collin.
(5 out of 5 stars)

Rome is the Eternal City, but it is also one of the great cities of cinema, which means continuous change and flow. The Great Beauty, the new film from Paolo Sorrentino, plunges headlong into the current. All you can do is plunge in there with it and clamber out two and a half hours later, sopping wet, gulping the air and perhaps having lost a shoe.

Sorrentino's picture sets out to explain Rome today, as city, mindset and belief system. That's a fantastically ambitious project, but other Italian film-makers have been spurred to action in the past by similarly fantastic ambitions, and thank goodness they were: we have Rome, Open City and La Dolce Vita to show for it.

The Great Beauty screened in competition at the Cannes Festival on Monday evening, and it positions itself as a direct successor to those two unimpeachable masterpieces. Roberto Rossellini and Federico Fellini's films immortalised the Italian capital during two eras so extraordinary we need cinema to make full sense of them.

Rossellini covered the Nazi occupation of 1944; Fellini the seductive, empty hedonism of the years that followed. Sorrentino's plan is to do the same for the Berlusconi era. His film is a carnival of loosely connected vignettes, set at all-night parties, high society jamborees and shadowy religious congresses. The revellers are old but their faces are tight, drawn back by plastic surgery, and Sorrentino's camera glides around them like the ghost at the feast.
The eye of this storm is Jep Gambardella, a playboy of pensionable age who made his fortune as a journalist and his reputation with a novel called "The Human Apparatus", which he wrote in his early twenties - either "a masterpiece of Italian literature" or "a narrow-minded, frivolous book, as pretentious as its title" depending on whom he talks to. (One spiteful former lover, in a fit of unconscionable cruelty, calls it "a novelette".)

Jep is played by Sorrentino's regular collaborator Toni Servillo, and his walnut-wrinkled face, inquisitive as a meerkat's, is there smiling enigmatically in almost every frame. We are of course supposed to recall Marcello Mastroianni's similar inky-fingered gadabout in the Fellini film; Sorrentino even gives Jep a pair of thick-rimmed spectacles to help hammer home the point. (Subtlety, as you may have already gathered, is not The Great Beauty's strong suit.)

When the film begins, Jep is celebrating his 65th birthday. After a prelude so eccentric it makes you want to cheer - a Japanese tourist eagerly takes photographs of the Roman skyline before collapsing on the cobbles, having apparently overdosed on the sheer splendour of the place - we cut to Jep's penthouse suite, opposite the Coliseum, where a social gathering is taking place on the roof terrace. I say gathering: this little function would make one of Caligula's livelier soirées look like a tea dance, and Sorrentino uses it to deafen us with images and blind us with music.

The next day, Jep goes to bed and stares up at the ceiling. It starts to ripple and swell like a wide, blue ocean, as well it might after the night before. From here, past intermingles with present, and reality with memories and perhaps also dreams. Jep thinks back on his life, which has also been the life of the city, and realises he has spent most of it searching on the rooftops and in the gutters for what he calls la grande bellezza - "the great beauty". What he actually finds is gangsterism, triviality, hypocrisy and decadence.

We meet a well-respected cardinal, hotly tipped to be the next Pope, who has nothing to share but cookery tips. (In his defence, they sounded pretty good, and I did scribble down his advice on how best to pan-fry duck.) Later, a priest and a nun walk into a haute cuisine palace and order a bottle of vintage Cristal champagne. The sacred and profane smash into one another everywhere, as if Sorrentino is working some kind of metaphysical Large Hadron Collider. The soundtrack features some of the most stirring devotional music ever composed: Tavener's The Lamb, Martynov's Beatitudes; and also We No Speak Americano, as heard in The Inbetweeners Movie.

Can The Great Beauty really stand alongside Rome, Open City and La Dolce Vita? Check back in half a century. Until then, all that matters is that it might, and theoretically could. It certainly soars above Sorrentino's earlier work and is by far the most ambitious film to have screened so far in the competition strand; a shimmering coup de cinema to make your heart burst, your mind swim and your soul roar. When the credits began to roll at the press screening, some critics rose to their feet and just stared dumbly at the screen. I'm happy to admit I was among them.

Medvirkende: Toni Servillo, Carlo Verdone, Sabrina Ferilli, Carlo Buccirosso, Iaia Forte, Pamela Villoresi, Galatea Ranzi, Franco Graziosi